Wow, da har jeg faktisk passert 500 innlegg. Dette er faktisk innlegg nr 503 😉 Startet i September i fjor, ikke så verst synes jeg. Nå er jo en stor del av innleggende nyheter, men jeg passer alltid på å skrive hva jeg synes om alle nyhetene, er jo liksom det som er mye av poenget med å poste om dem her. Jeg kopierer heller ikke tekst, men skriver alle nyhetene på nytt selv. Mon tro om jeg komemr til 1000?
Dette må jo feires med skillingsboller, yummy 😉 (okei så var det jo egentlig ikke derfor jeg kjøpte skillingsbollene :P)
Da har jeg spillt litt mere Edna & Harvey: The Breakout, og jepp jeg har satt meg litt fast.. Jeg har ikke stått fast så lenge dog, så er enda litt tidlig å liksom si at jeg sitter bom fast, må prøve å gå tilbake til alle rommene, se om det er noe jeg har oversett.
Er så digg i eventyrspill når en endelig finner ut hva en skal gjøre for å komme videre, etter å ha sittet fast. Satser på at jeg finner ut av det..
Akkurat nå spiller jeg litt på et nytt eventyrspill til pc som heter Edna & Harvey: the Breakout. En spiller som en jente som befinner seg på et sinnsykehus kalt Edna, sammen med sin venn den snakkende tøykaninen Harvey. Edna husker ikke hvorfor hun befinner seg på dette sinnsykehuset, det eneste hun vet er at hun må rømme.
Med første øyekast vil en kanskje si at spillets stil ser noe enkel ut, men la deg ikke lure. Bak den noe enkle fasaden skjuler det seg et spennende og bra spill, med humor, mystikk, litt melankoli og masse problemer og løse. Spesielt mange av stemmene var veldig gode synes jeg, noe som er viktig i et spill med en del dialog. Hele lydbildet generelt holder bra kvalitet. Spillet virker forsegjort, en kan f.eks bruke Harvey på allt i spillet og han har noe å si om allt. Morsomt å se hva han har å si om nye ting 😉
En befinner seg på et sinnsykehus, noe som sikkert ikke virker som den mest lystige plassen, men det er fatisk mye humor her også. Ta bare når en prøver å få en tissetrengt vakt til å løpe på do. Edna snakker ivei om da hun besøkte Niagra Falls og selvfølgelig, om Kevin Costner filmen Waterworld, alt dette mens den stakkars vakten blir mer og mer tissetrengt 😀
Harvey er ikke bare en snakkende tøykanin, han kan også transportere Edna tilbake i minnene hennes, f.eks drar en tilbake til da Edna var liten i en sekvens.
Jeg var først litt usikker på dette spillet, men jeg tror jeg kommer til å fortsette å spille det, liker stemmningen i det. Det skifter fra det humoristiske til det seriøse, noe jeg liker veldig godt.
Jeg er spent på å se hva som skjer videre, kan Harvey faktisk snakke? Eller er han bare en del av Edna’s fantasi? Hvorfor befinner Edna seg egentlig på et sinnsykehus? Og hvorfor husker hun ingen ting?
Håper bare jeg ikke setter meg skikkelig fast, jeg kvier meg nemmelig skikkelig for å bruke løsninger for slike spill, vil klare det selv 😛
Noen bilder: Her starter spillet, hvordan rømme fra dette rommet mon tro?
Dette går nok under “sånn” 😛 Var noen fine skyer her de siste dagene. Sikkert crappy bilder, but hey, himmlene var fine 😉 Så kjekt med et brukbart kamera på iphonen, you should have seen my old photos 😛
Jeg så en trailer en gang for en film som het Scott Pilgrim, den virket virkelig interessang, veldig sprek, var en del spillreferanser der og annerledes bruk av spesialeffekter. Så glemte jeg den mer eller mindre av, da det var lenge til den kom. Etter en stund så jeg det skulle kommet et spill basert på filmen og da begynte jeg å undersøke litt mer rundt denne Scott Pilgrim. Jeg fant da ut at filmen var basert på en populær tegneserie ved samme navn.
Tegneserien I påvente av spillets utgivelsesdato satt jeg igang med å lese tegneserien, og jeg må si jeg likte den kjempegodt. Den er stappet full med humor, flotte katakterer en virkelig blir kjent med, spennende historie, action, tonnevis med spillreferanser til allt fra NES spill til PSP and a bit o love 😉
Tegneserien handler om 23 år gamle Scott Pilgrim som etterhvert stormforelsker seg i den nye jenta Ramona Flowers. Det han ikke vet er at for å kunne date henne må han beseire hennes syv onde ekser ( selvfølgelig :P). Og dette er selvsagt lettere sagt enn gjort. Gjennom serien blir vi kjent med en rekke karakterer som medlemmene i Scott’s band Sex Bob-omb (Mario referanse alert), hans homofile roommate, same mange mange fler. Historien løper ikke avgårde slik at en får tid til å bli kjent med alle de flotte karaterene.
Allt dette er stappet fullt av spillreferanser og overdådige actionscener når Scott må slåss mot Ramona’s ekser. Eksene blir tilogmed om til pengestykker når de er beseiret som jo har en tendens til å skje i spill også når en beseierer fiender 😛
Veldig god tegneserie dette og det var veldig synd den var over når jeg lukket siste side. En skal jo gi seg mens leken er god, det er jo sant, men samtidig har jeg veldig lyst på mer 😛
Så hadde jeg da fått lest tegneserien, og begynte da å glede meg til filmen for alvor, Utifra trailerne så det ut som de hadde klart å gjenskape tegneserien kjempebra. Selvfølgelig kom den ikke på kino her i norge før mange mange måneder etter i usa. Filmen var faktisk nesten ute på dvd i usa da den endelig kom på kino her.
Spillet Så i mens jeg ventet på at filmen skulle komme ut testet jeg spillet som faktisk var basert på både filmen og tegneserien, vel om du ser på spillet vil du egentlig ikke merke mye av at det er basert på filmen, det bruker universet og stilen til tegneserien, bare med noen karkaterer fra filmen, som f.eks filmens regissør. Dette spillet er en god gammeldags Beat ’em up i stil med klassikere som Double Dragon, Final Fight og ikke minst River City Ransom ( Street Gangs i europa). Her går en bortover en serie med brett mens en banker opp diverse fiender og bosser (som såklart blir om til pengestykker når de er beseiret :P), det hele ispedd noen bonusbrett for å bryte opp litt. Det har såklart også masse referanser til andre gamle klassiske spill.
Spillet har en kjempeflott retro stil (tenk SNES) og et fantastisk chiptune soundtrack (Tenk NES aktig musikk bare ispedd noen moderne instrumenter). En kan tilogmed trene opp karakterene i spillet og gå opp i level og tjene nye angrep. Kort sagt, slettes ikke verst. Slåssefølelsen kunne kanskje vært hakket bdre, men allt i allt et kjempebra film lisens spill.
Filmen Omsider så kom så filmen på kino da, endelig skulle jeg få se den. Etter jeg hadde sett den måtte jeg faktisk tenke meg litt om for å komme fram til hva jeg synes om den. Og jeg må faktisk si at jeg ble skuffet. De hadde klart å gjenskape masse fra tegneserien kjempebra, miljøer og mange av karakterene var kjempelike, men noe hadde gått tapt.
En ble liksom ikke kjent med karakterene slik en ble i filmen, de bare liksom slang en masse kjappe replikker seg imellom hele tiden. Mens vi hoppet fra sekvens til ekvens. Skjønner jo det må gå fort når en bare har noen timer å få inn en 6 bok lang tegneserie på, men kanskje det hadde funket bedre å heller kutte bort mere. Hadde filmen blitt bedre hadde det vært verdt det.
Og jeg må si jeg synes ikke Michael Cera passet som Scott Pilgrim, jeg har ikke noe imot Cera, har ikke sett han i noen andre filmer enn denne. Men han passet bare ikke som Scott Pilgrim. I tegneserien er Scott Pilgrim en energisk sprudlende om en litt tafatt kar som tar stort sett alle situasjoner med et smil, i filmen er han en puslete kar, med svak stemme og er rimelig nervøs stort sett hele filmen.
Humoren funket veldig ofte heller ikke, replikkene føltes veldig flate og livløse, og som sagt så føltes de bare som de ble slengt ut i hyperfart, det virket ikke som vanlige folk faktisk sa dem, det var liksom noe falsk/ kunstig med dem.
Filmen brukte faktisk litt musikk fra Zelda spillene, det var jo litt morsomt, men bortsett fra åpningslogomusikken til Universal i NES retro stil så var soundtracket en stor nedtur etter å ha hørt på spillets kjempeflotte chiptune sountrack.
Jeg har prøvd å se filmen igjen på dvd for å se om jeg kan forandre mening, men jeg klarte ikke å se den ferdig engang.
Så jeg endte altså opp med å synes tegneserien var kjempebra, spillet var bra, og filmen var faktisk ikke så bra. Men filmen gav meg jo faktisk en kjempebra tegneserie og et bra spill så sånn sett var det jo verdt å vente på den 🙂 og hvem vet kanskje jeg klarer å se filmen ferdig en gang og ender opp med å endre mening?
Hmm, hvilket spill kan dette være en referanse til mon tro? Kan det være Soni… nei dette blir bare for vanskelig for meg 😛
Bilder: Google
Et par sanger fra spillets flotte chiptune soundtrack
Ja jeg vet bloggen heter spill og sånn, men hey It’s my blog I can do what I want 😛 SKal ikke påstå at jeg er noen fotograf, men synes skyene på disse to ble ganske fine. Flott der lyset møter skyene.
Er kjempespent på disse spillene, så tenkte det var like greit å få forhåndsbestillt dem ganske tidlig slik at det er størst mulig sjangse for å få Collectors versjonene. Duke Nukem Forever har jo vært under utvikling i noe sånnt som 13 år så må si det er ganske spesielt at det faktisk kommer ut.
Da har jeg fått kjøpt meg det nye skrekkspilet Dead Space 2, fikk det bra billig så da slo jeg til. Spillet er i stil med de seneste Resident Evil spillene, vel mere på Resident Evil 4 enn 5 hva stemmninger anngår ihvertfall. Må bare få kjøpt enern og da 😉
Den aller første spillemaskinen min var en datamskin kalt Commodore 64. Der kom spill på vanlige musikk kasetter, og kunne ta opptil 10 -15 min å loade inn på det mest ekstreme. Tenkt på det når dere klager over loadetider på dagens spill dere 😛
Husker enda jeg satt på julaften (1989?) og testet ut de spillene jeg fikk med maskinen. På den tiden var spillsamlinger ofte kalt compilations populære. Det var en samling med spill gjerne ikek de aller nyeste til en overkommelig pris. Vel nå vet jeg ikke hva prisen var i Norge da, godt mulig de var dyre her.
Taito Arcade Hits var spillsamlingen jeg fikk med min splitter nye Commodore 64. En samling med arkade spill porter fra britiske Imagine. Spillene som var med i samligen:
Slap Fight
Et romskip skytespill, tror faktisk det var det første spillet jeg testet da det var første på kasetten 😉 Ganske standard top down shoot’em up, litt fargerikt som jo trekker litt opp. Likte dette spillet ganske så godt, elsket det når jeg fikk oppgradert romskipet til å bli gigantisk med alle mulige våpen hehe. Husker enda den gode loadeskjerm musikken på spillet. Noe måtte en jo ha å gjøre mens en ventet på at spillene skulle loade inn 😛
Rastan
Dette var et action platform spill, hvor en spiller som en kar som ligner mistenkelig på Conan the Barbarian. En hopper og slåss seg igjennom mange baner og spillet ble bra vanskelig etterhvert husker jeg. Var spesielt en sekvens hvor en skulle hoppe fra et tau til et annet som var nesten umulig, fant teknikken til slutt dog, men klarte aldri spillet.
Tror dette var et av favorittspillene min i denne samlingen. Husker at en ikke kunne ha bakgrundsmusikk og lydeffekter samtidig noe en god del av C64 spillene led av. En kunne bare ha enten eller, slikt har alltid irritert meg. Hvorfor kunne vi ikke få begge deler? 😛
Fluing Shark
Så har vi Flying Shark, samme sjanger som Slap Fight bare at vi her snakker om fly istedenfor romskip. Likte dette spillet, tror ikke jeg kom så langt på det dog. Synes jeg husker at jeg ikke “fant” dette spillet før det var gått en stund av en eller annen pussig grunn. Innbiller meg at det var første spillet på baksiden av den ene av de to kasettene i spillsamlingen. Kanskje det tok lang tid før jeg snudde kasetten eller noe? 😛
Arkanoid
Dette er et såkalt “breakout” spill, altså hvor en styrer en avlang dings nederst på skjermen og prøver å sprette en kule opp og knuse brikkene i toppen av skjermen. Likte dette spillet også, husker lydeffektene var ganske gode i dette spillet, det hjalp på. Men tror Arkanoid 1 og 2 glir litt over i hverandre i minnene mine hehe. Så ikke helt godt å si hvilket av dem jeg tenker på.
Arkanoid 2 Revenge of Doh
Og her har vi altså oppfølgeren til Arkanoid, Arkanoid 2 Revenge of Doh. Og nei Homer Simpson er ikke sistebossen i spillet 😛 Sistebossen er faktisk et slikt hode en finner på påskeøya, selvfølgelig ikke sant? 😛 Ikke så mye mer å si om dette spillet siden jeg som sagt ikke er sikker på om jeg egentlig klarer å skille dem fra hverandre. Likte nok begge to, mulig jeg likte dette bedre da jeg kaanskje husker noe om at powerupene var kulere i dette spillet. Husker jeg likte det når “streken” en styrer ble om til et romskip, og en endelig bare kunne skyte ned de hersens klossene en ellers aldri klarte å treffe 😛
Legend of Kage
Dette spillet husker jeg at jeg ble litt skuffet over. Coveret så så tøft ut husker jeg, og når en endelig kom inn i selve spillet og så åssen det faktisk så ut når en spillte ble jeg ganske skuffet. Borte var de kule ninjaene på coveret og tilbake stod det bare noen veldig firkantete folk, ikke akkurat det jeg hadde sett for meg da jeg så det flotte coveret. Husker og jeg synes spillet var litt skummelt, tror kanskje det var noe blod eller blodaktig i det når en traff fiendene, kanskje det var derfor.
Spillet var ihvertfall et action platform spill, en drev og hoppet laaaangt opp i trærne mens en skjøt kastestjerner på diverse ninjaer og andre fiender. Klarte aldri førstebrettet på dette engang. Likte det at en kunne hoppe så sinnsykt høyt dog 😀
Renegade
Dette spillet hadde jeg litt blandete følelser for. Det er et slåssespill ala Double Dragon og Final Fight, hvor en går bortover og nedkjemper diverse motstandere. Husker jeg likte slåssingen i dette spillet, var god feel i den synes jeg, og slikt er viktig for at gameplayet skal funke i en beat’em up. Så den delen var grei, problemet var bare at en ikke kunne spille dette spillet bare ved å bruke jøysticken, spillet brukte nemmelig mer enn en knapp. Og styrespakene til Commodore 64 hadde bare en knapp. Spilet måtte derfor enten spilles med en kombinasjon av joystick og keyboard, eller bare keyboard.
Og på den tiden var ihvertfall ikke jeg vant til å spille på keyboard så dette trakk spilet ned en del for meg. Det ble til at jeg satt i en rar posisjon med ene hånde på styrespaken og andre på keyboardet. Bortsett fra det var det et bra spill synes jeg. Men tror jeg nok ville spillt det mer hadde det ikke vært for den dårlige kontrollmetoden. Det er jo mange kontrollmetoder de kunne ha benyttet seg av for å få til alle knepene med bare en knapp..
Bubble Bobble
Så var vi kommet til det siste spillet i samlingen, nemmelig Bubble Bobble. Dette er jo et kjempekjent spill som jo finnes til så å si alle konsoller og datamskiner i verden. Dette er et spill jeg er veldig glad i nå, men det var ikke det jeg likte best når jeg var liten er jeg bra sikker på. Husker enda Pappa sa at dette var et veldig bra spill, og nå har jeg jo innsett at han hadde rett 😛
Det er et arkadespill, hvor en styrer en av to søte drager som skal utrydde alle fiendene på skjermen for så å gå videre til neste skjerm hvor dette gjenstar seg. En kan hoppe rundt, og en beseirer fiender med å blåse bobbler på dem og så etterpå dunke borti bobblen som fienden nå sitter fast i. Da dør fienden og etterlater seg en morsom bonus item i form av kaker, pomfri eller andre godsaker.
Jeg likte jo spillet bra godt da, det hadde nemmelig 2 player samtidig, noe ikke alle spill hadde. Jeg og broren min spillte det masse sammen, det var enklere på 2 player da en da fikk hele 10 contines i motsetning til når en spillte alene og bare fikk en tror jeg det var. Spillet er stappfult med hemmeligheter og nonuser, oppgraderinger til dragene, hemmelig brett og allt mulig morsomt. Dette spillet hadde også herlig musikk, og lydeffekter samtidig tilogmed 😉
Så der har vi noe av det jeg kan huske om de første spillene jeg prøvde på min egen splitter nye Commodore 64. Jeg hadde spillt på Commodore 64 før hos en kompis, men dette var de første (tror jeg) jeg spillte på min egen. Morsomt hvor lenge en kan huske slike ting.
Her har vi en youtube film som viser litt av spillene i samlingen:
Var safaridag idag i Pokemon HeartGold. Fanget alle Pokemon’ene jeg så der, tok sin tid, men så ble det bra mange også da 😉 De jeg fanget idag:
Mr. Mime – denne slet jeg lenge med gitt, han ville bare ikke la seg fange magmar skiploom jigglypuff fearow graveler magneton gloom hypno murkrow – Denne også, ville bare ikke la seg fange gitt, men gikk jo til slutt denne også wobbuffet haunter marill quagsire psyduck golduck girafarig seaking goldeen
