Jeg spiller fremdeles på det flotte platformspillet TowerClimb.
Nå i sted fant jeg noe morsomt i en skattekiste.
Nemmelig en Hadou Orb.
Hmm, hadou, har vi ikke hørt det ordet før et sted?

Jo det er nemmelig en referanse til street Fighter.
Ryus ildkule heter jo nemmelig Hadouken 🙂
Og hva skjer når en bruker Hadou orb i TowerClimb? Jo en skyter i vei en svær blå ildkule.
Pretty awesome isn’t it? 😀

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bilder: Min PC
#spill #gaming #blog #pc #indie #2d #platform #towerclimb #roguelike

Very awsome!
Om du ikke vet h vem som er avbildet så er det selveste Peter Cullen.
Mannen som har hatt stemmen til Optimus Prime i Transformers siden den den aller første tegnefilmserien i 1984 og han er still going strong den dag i dag i Transformers filmene og nye animerte serier.
Kan ikke se for meg noen andre i rollen enn ham, og på toppen av alt så virker han som en veldig ydmyk person og utrolig takknemmelig for rollen som Optimus. Ikke alle som har hatt en rolle lenge som har et så godt forhold til sin karakter.

Se bare på både Adam West og William Shatner som var henholdsvis Batman og Captain Kirk i Star Trek på 60 tallet.
De hadde begge lange perioder hvor de virkelig ikke ville bli assosiert med disse rollefigurene overhodet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Peter Cullen var frem til 2010 også stemmen til Tussi/Eeyore i Ole Brumm.
Synes bare det var et skikkelig flott bilde 🙂

Bilde: Google
#blog #tv #film #animated #transformers #voiceactor #actor #petercullen #optimus #optimusprime #tussi

Denne uken har vi ett og hmm, ett og et halvt (?) interessant spill som har utgivelse.
Og begge to har faktisk noe til felles.
De bygger nemmelig på noe mange av oss sikkert lekte med i barndommen, nememlig leire og lego 😀

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På Onsdag kommer eventyrspillet Armikrog til PC.
Spillet er et pek og klikk eventyrspill hvor absolutt alt i spillet er laget av leire og animert med stop motion teknikken (ala Wallace & Gromit.
Spillet handler om romutforskeren Tommynaut som krasjlander på en merkelig planet og ender opp innelåst i fortet Armikrog. Med seg på ferden har han sin trofaste blinde snakkende hund Beak-Beak som har stemmen til Rob Paulsen som jo er kjent for å være Pinky i Pinky & The Bran, Yakko fra Animaniacs, Raphael fra 80’s Turtles og mange mange flere animerte filmer og serier.

Tror dette kan bli morsomt.
Spillet er jo en spirituell opfølger til The Neverhood, også et leirebasert pek og klikk eventyrspill som kom ut på pc i 1996.
Armikrog har en del av de samme utviklerne som Neverhood og ser jo gasnke likt ut i stil også.
De ser ihvertfall ut til å ha latt fantasien løpe fritt når en ser på Armikrogs sprøe verden og karakterer hehe.
Håper det blir et flott pek og klikk eventyrspill.

Så på fredag kommer Lego Dimensions til ps3, ps4, 360, xbox one og Wii U.
Ett spill som jeg ville vært litt interessert i hadde det ikke vært for at det benytter seg av denne toys to life trenden hvor en må kjøpe svindyre figurer for å låse opp innhold i spillet. Noe jeg synes er en forferdelig trend i spillindustrien.

I spillet drar legofigurene Wyldstyle (The LEGO Movie), Gandal (Lord of them Rings) og Batman (fra Batman) på eventyr i en masse forskjellige lego univers basert på alskens forskjellige serier og filmer hvor en møter og kan spille som en rekke kjente fjes som Homer Simpson, Marty Mcfly, Scooby og Shaggy the Doctor og mange mange flere.
Og allt dette må selvfølgelig låses opp med å kjøpe dyre figurer til så mye som 349 for en pakke.

Vi har Lego Scooby-Doo, Lego Dctor Who, Lego Ghostbusters, Lego The Simpsons, Lego Portal, Lego Back to the Future, og så The LEGO movie da og mange mange flere.
Selv er jeg egentlig bra lei lego spillene nå. De er altfor like alle sammen, og dette ser jo ut til å være prikkt likt de tidligere lego spillene når det kommer til gameplayet.

Men det at det er så mange forskjellige nivåer basert på mange serier jeg liker godt gjør at jeg nok kunne tenkt meg å skaffe dette hadde det vært et vanlig spill uten toys to life greia.
Slik det er nå kommer jeg ikke til å gå til anskaffelse av dette nei.  Hadde vært morsomt å sett hvordan Lego Scooby-Doo og Ghostbusters nivåene var f.eks, men alas…

Noen av disse du kunne tenke deg å teste?

Trailere:

I det siste har jeg spilt en del på det nylig utgitte indie platformspillet TowerClimb på PC.
Spillet er et platformspill med tilfeldig genererte brett hvor ens mål er å klatre til toppen av et gigantisk tårn.
Hver etasje av tårnet er altså tilfeldig generert slik at hvert eneste eventyr en starter på blir helt forskjellig fra det andre.

Hovedfokuset i spillet er selve platformingen, altså det å hoppe mellom platformer og komme seg fremover i spillets verden.
Det er fiende ri spillet, men hvoedsaklig bør disse unngås siden en ikke har noen våpen til vanlig.
En kan finne våpen, men disse er ytterst sjeldne.

Dette kan en gjøre ved å hoppe, klatre på vegger og i tak og sprenge vekk platformer med bomber.
En har også et begrenset antall potions tilgjengelig som blant annet lar en hoppe en ekstra gang midt i luften, altså doublejump. En potion som lar en teleportere et stykke frem og en bombepotion som lar en sprenge vekk platformer

. Disse hjelpemiddlene er virkelig nyttige da det fort kan bli vrient å komme seg fremover uten disse.
Det at en har begrenset antall gjør det også ekstra satisfyinjg jo lengre en klarer å komme seg uten å måtte bruke noen av disse.

Synes spillet var virkelig morsomt. Det minner litt om Spelunky bare at double jump potions liksom har tatt over for bombene.
I Spelunky hadde en bombene som en liksom siste løsning for å komme seg videre nedover og innover i gruvene, mens her er jo målet å klatre oppover så her har double jump potions en lignende funksjon.
Det er skikkelig tilfredstillende når en gjør et vanskelig hopp fra en vegg og så elegant tar et dobbelthopp i luften og svinger inn og griper tak i en annen vegg lengre oppe.

En kan også finne diverse midlertidige powetrups rundtom på brettene som double jumps (veldig kjekt å spare en potion), superstyrke som lar en klatre mye kjappere og bombefrukter som lar en kaste en bombe uten å bruke de en har med seg. Det føles så digg når en f.eks finner mange doublejump powerups og kommer seg laaangt opp uten å bruke noen av potions 😀

Når en dør får en denne oppsumemringen med en unik liten tegning som viser hvordan en døde samt hvor langt opp en kom

En kan også finne kister som kan inneholde hjelpemidler som våpen eller annet utstyr. Jeg har funent en bomberang, samt et par sko som lot meg løpe kjappere. Disse kistene er ganske sjeldne som bare gjør det ekstra mosommere når en finner en.
En kan også finne kjøpmenn rundtom på brettene som lar en kjøpe nye potions og andre greier som jeg enda ikke helt har funent ut av 😛

En kan også dytte enkelte blokker

Hemmelige rom og snarveier kan en også komme over og noen av benene har spesielle events som f.eks at banen under en konstant fylles opp med lava slik at en må kjappe seg å klatre oppover for ikke å bli tatt igjen.

Visuelt sett er det kasnkje litt simpelt, men det har en sjarm og er flott animert. Gode lydeffekter har det også, samt stemningsfull musikk og noen awesome musikkjingler som spilles av .rkes når en klarer et brett, gjør det ekstra satisfying å komme seg igjennom brettene 😀
Tight og responsiv kontroll har det også, det føles bra å hoppe og klatre rundt.
Et flott platformspill dette som har den der gode “just another go faktoren”

Thumbs up!

TowerClimb er ute på Steam nå til 100 kr.
Noe du kunne tenke deg å prøve?

Trailer:

I det siste har jeg spillt lierr mer på Kingdom Hearts Birth By Sleep Final Mix på PS4.
It’s pretty fun, combat er pretty good selv om jeg ikke har fått helt grep på alle de forskjellige systemene enda. Squeenix har fått det for seg at absolutt hvert eneste av deres spill på ha et helt nytt level up system, det blir derfor litt å sette seg inn i, spessielt når det er lenge siden en spillte et spill sist 😛

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er fremdeles litt trist å spille spillet.
Det magiske konseptet fra det første spillet hvor Disney og Final Fantasy møttes er nå så godt som helt borte.
Jeg har nettopp klart Stitch verdenen og jeg tror det var en tre filmsekvenser med story der. Det er så fryktelig barebones.

I Kingdom Hearts 1 var det alltid så morsomt å se en ny verdenen og se hvordan disney historien ville blandes med spillets egen story i flotte animerte filsmekvenser. Det var så polert og forsegjort. Trist å tenke på hva som har skjedd med serien 🙁

Men men, one plays what one has.
Testet ut den brettspill modusen Command Board, en noe merkelig modus. Tenk Mario Party bare uten noen minigames, alt som er der er bare at en kaster terninger og går på ett brettspill that’s it. Merkelige greier og ikke særlig skøy.
Ole Brumm var jo der da og det var jo litt morsomt i seg selv hehe.

Jeg er nå kommet til Neverland og truffet på Captain Hook og Smee som dukket opp i en kort filmsekvens før jeg atter en gang ble etterlatt til meg selv til å banke heartless el Unversed er det vel de heter her i en naken verden.

Peter Pan har jeg egentlig ikke noe forhold til boprtsett fra filmen Hook med robin Williams, så ikke den aller morsomste verdenen sånn disney nostalgisk sett, men den er ihvertfall litt fargerik så det var jo godt etter den kjedelige Stich verdenen som bare fant sted i et kjedelig romskip.

Stich himself er pretty great da 😀

Har dus pillt Birth By Sleep? Hva synes du om spillet?

Bilder: Min mobil og Google
#spill #gaming #blog #ps3 #hdremaster #kingdomeharts #jrpg #action #adventure #squeenix #disney #birthbysleep

I det siste uken har jeg  var på en liten tv serie watching binge.
Jeg har sett ferdig hele to serier.
Først har vi Wayward Pines.
En litt Twin Peaks aktig ny serie fra tidligere i år.
Serien følger Secret Service Agenten Ethan Burke (Matt Dillon) som våkner opp blodig og forslått i en mystisk småby uten å vite hvor han er eller hvordan han havnet der.
Han får ikke kontakt med omverdenen og byens Sheriff er mer opptatt av iskremen sin enn å hjelpe Burke med å finne ut av ting.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Likte denne serien ganske godt. Den begynner som sagt litt Twin Peaks aktig med en småby med merkelige mystiske karakterer men tar så en egen vri etterhvert. Den var spennende og en var nysgjerrig på å nøste opp mysteriet med hovedpersonen.
Den dabbet litt av mot sluutten hvor den ble litt mer formularic, men den var fremdeles engasjerende nok til å se ferdig.
Serien er på 10 episoder på ca 45 minutter.

Så fikk jeg omsider komlet meg til å få sett sesong 1 av True Detective.
Likte den.
Serien følger de to etterforskerne Rustin “Rust” Cohle (McConaughey) og Martin “Marty” Hart (Harrelson).  Som over 17 år prøver å løse mysteriet rundt en myrdet jente i Louisiana . Serien er ganske dyster både i handling og visuell stil. Dens største styrke er karakterene, som bygges godt opp gjennom seien. En lærer stadig vekk nye ting om dem og de utvikler seg også over alle årene. Gode skuespillerprestasjoner fra både Harrelson og McConaughey som begge fremstiller karakterer som ikke bare er de stereotypiske klisjepregede politifolkene vi ser i så mange andre lignende serier.
Serien er på 8 episoder på ca 1 time.

Liker at begge seriene var avsluttende, altså det kommer ikke flere sesonger. True Detective har jo fått en ny sesong, men det er en helt ny historie med helt nye karakterer, det blir mer som en antologi serie. Så kjekt å liksom få avsluttet historiene. Kortere serier blir ofte mer fokuserte siden de har et klarere mål om den historien de vil fortelle, og ikke har som mål å prøve å bare holde det gående så lenge de klarer før de blir kanselert som de fleste tv serier.
Har du sett noena v disse?

Trailere:

Vi er fremdeles inne i en lunken periode hva nye spillutgivelser anngår.
Denen uken er det ingen interessante spill som har utgivelse.
Så da får vi bare spille på “gamle” ting istedet 🙂
Selv er jeg litt usikker på hva jeg skal kaste meg over, kasnkje gjøre noen flere småopppdrag på Metal Gear Solid V? Har også tenkt tanken på å fortsette på Kingdom Hearts birth by Sleep på PS3. The possibilities are near endless!
Hva har du tenkt å spille på denne uken?

Bilde: Min PC
#spill #gaming #blog #mgs #mgsv

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da har jeg fullført Metal Gear Solid V: The Phantom Pain.
And it was awesome!

Det aller beste med spillet er selve gameplayet, altså når en faktisk spiller.
Og til forskjell fra andre Metal Gear Solid spill så spiller en faktisk spillet mesteparten av tiden.

Spillet er i hovedsake et tredjepersons action snikespill satt til en åpen hverden hvor en
utfører bøttevis med oppdrag som infiltrer en fiendebase og redd fanger, finn en blueprint, spreng miner, fang ville dyr, fang fiendetropper og mye mye mer. En må ikke snike dog, en kan også gå ambo og bare skyte i vei om en har lyst, det er opp til deg som spiller.

Mellom oppdragene har spillet også en litt strategisk del hvor en bygger opp sin egen base, forsker på og konstruerer nytt utstyr, våpen og hjelpemidler. Disse krever personell og resursser som en kan finne ute på oppdrag.

Det som gjør det så morsomt er at spillets verden er så dynamisk og uscriptet. Alt mulig kan skje. F.eks en gang kom en fiendepatrulje kjørende i en truck. De stoppet og gikk ut av trucken og så seg litt om. Idet de skulle til å gå inn i bilen gijen skjøt jeg den ene med en bedeøvelsespil slik at han sovnet og ikke kom seg inn i bilen.

Den andre av vaktene fikk ikke med seg dette og startet bilen og kjørte videre.
Da tenkte jeg at “ai’en i spillet er ikke god nok til at han skjønte at den andre vaktien ble borte” Men joda, etter å ha kjørt et par meter snudde han bilen og kjørte tilbake og fant den andre vakten. Det spesielle med den situasjonen er at dette er ikke noe som er scriptet (altså det er noe som skjer hver gang en spiller på akkurat samme måten ala 90% av uncharted spillene)

Dette var en situasjon som bare oppstå der og da fordi jeg gjorde akkurat det jeg gjorde og de vaktene reagerte akkurat slik de gjorde akkurat i den spesielle situasjonen.

En kan overhøre mange morsomme samtaler mellom fiendene i spillet 😀

Det er et nytt eventyr hver gang en drar ut på oppdrag. En vet aldri hvilke situasjoner som kan oppstå. Og det gjør det bare kjmpemorsomt å spille. Spillet tjener også gått på at det ikke er inspirert av alle de andre open world spillene på markedet. Til forskjell fra f.eks Mad Max er det ikek slik at en med en gang ser hvor spillet har tatt forskjellige elementer fra. Det er ingen radiotårn å klatre opp her nei.

Ikke har det Batman combat eller Asscreed klatring heller. Spillet føles veldig unikt. Det er seg selv, ikke enda ett open world spill.
En har også hundrevis av våpen, hjelpemidler og annet utstyr å leke seg med.
F.eks kan en gjenne seg i en utedo, om en så spiller av en musikk kasett med toalettlyder når en vakt kommer for å undersøke kan det være han ikke gidder å sjekke doen 😀

Spillet er fryktelig polert på alle områder. Aniamsjonen er virkelig god. Det visuelle likeså. Alt er veldig detaljert, gress og busker beveger seg når en går over dem, trær svaier i vinden av helikoptrene. Lyset i spillet er også kjemeflott, den effekten som oppstår når en går fra innsiden av en bygning til ut er virkelig gjennomført, en blir liksom nesten blendet av lyset i et sekund eller noe som på ordentlig når en går ut til en lys dag etter å ha vært inen i et mørkt rom.

Eksempel på de små flotte detaljene i spillet, det at hunden står opp og ser inn vinduet når en dirker opp låsen. Ikke noe en ser i så mange andre spill.

Omgivelsene ser virkelig annerledes ut avhengig av når på døgnet er er der. Enten der er ved soloppgang, eller midt på en solfylt dag med blå himmel, ute i striregnet eller midt i en tett sandstorm.

I’m the best driver in the world!

Skytingen i spiller er også veldig god, med gode lydeffekter og god trykk i seg, det er også hundervis av forskjellige våpen hvorav hvert eneste ett kan customizeres ned til minste detalj. En kan skifte ut silencer, sikte, magasin you name it. De har virkelig gått dypt i de aller fleste områder i dette spillet. Det er så mange morsomme detaljer utviklerne har lagt ved i hver krik og krok i spillet.

Stemmeskuespillet i spillet var jevnt over ganske bra synes jeg. Kiefer Sutherland gjorde en god jobb de få gangene han snakket.
Robin Atkin Downes (Miller) gjorde stort sett en god jobb, bortsett fra når Milelr skulle fremstå mistenksom eller sint, da hørtes han litt vel cartoony evil ut, det passet liksom ikke helt inn.

Troy Baker (Ocelot) gjorde en flott job rent acting wise, men hans stemme var for lik Millers slik at det fote var vrient å høre hvem av dem som faktisk snakket. I tidligere trailere  var Ocelots stemme mer raspy, men det virker som de gikk bort fra det og spillte inn en mer vnalig versjon på nytt for some reason.

Storyen i spillet var tja, litt variabel?
Den begynte spennende og til tider var den fortsatt det, det var jo spennende å se hva som skjedde videre.
Men det var en del ting som ikke fungerte så bra de hadde kunnet gjøre.
De gjorde ingenting overhodet med Ocelot, han bare var der liksom. Og Miller, som jeg trodde skulle bli the ultimate bad guy siden han var sånn merkelig super pissed off ved flere tidspunkt i storyen, nei de gjorde ingen ting med ham heller.
Den beste karakteren storymessig var Quiet, hun hadde faktisk en litt rørende historie.

Quiet

Snake selv var altfor mye en pushover. Han ble bare fortalt hva han skulle gjøre av alle, tok så godt som aldri initiativet til noe overhodet.
Når folk han tilsynelatende brydde seg om ble torturert og plaget så bare stod han der uten å gjøre noe som helst.

Det er bare så merkelig for en leder å liksom nesten aldri ta en eneste beslutning selv. Og det at han knapt snakker overhodet i filmsekvensene er også bare merkelig. det passer liksom ikke inn når alle rundt han snakker og har en samtale og han bare står der helt stum og ser på.
Og den retnignen de valgte å ta Huey i var bare merkelig, jeg fikk ikke det inntrykket av ham i Peace Walker overhodet.

Jeg hadde håpet dette spillet ville vise oss hvordan Big Boss ble til den personen han var i de første Metal Gear spillene, men nope. Vi fikk egentlig knapt vite noe mer om Big Boss i dette spillet.
Mange er visst skuffet over at en tråd i storyen som har med Eli å gjøre ikke ble næstet opp, men det brudde meg fint lite. Hans karakter ble for fan servicey for meg. Han var bare en whiney asshole gjennom hele spillet.
I bunn og grunn var det ganske lite av historien som egentlig fortalte oss noe mer om Metal Gear universet.

Slutten på storyen var tilfredstillende, på en måte. Altså jeg håpet spillet hadde en stor twist eller avsløring å komme med og det hadde det.
Den var spennende å se, men den viste seg å være litt hmm, unødvendig?
Hadde jeg visst om den avsløringen i starten av spillet tror jeg det hade ødelagt litt, men siden den kom i slutten var det litt lettere å akseptere.

I’m jsut gonan sit here and not say a word

Den flotte sangen “Sins of the Father” ble også helt wasted i spillet.
En hører litt av den når en røyker på The Phantm Cigar og det var ganske kult.
Men når spillet spliier hele sangen i en sekvens føles det bare slapt og malplassert. Nesten som om de tenkte at “Oisann, vi må jo bruke den sangen et sted i spillet, okei bare sleng den på her”.

Men på tross av en story som ikke var alt den kunne vært så var spillet kjempebra. Det skinner virkelig i gameplayet.
Jeg har spillt det i 80 timer nå og fremdeles har jeg en gode del igjen å gjøre av småooppdrag selv om storydelene av spillet er ferdig. Og jeg har faktisk lyst til å fortsette å spille også. Ikke verst etter 80 timer det.
Anbefales virkelig!

Metal Gear Solid V: The Phantom Pain gets a big thumbs up!

Har du spillt spillet? Hva synes du?

Bilder: Min PC
#spill #gaming #blog #stealth #action #openworld #kojima #konami #mgs #metalgear #mgsV #mgs5 #metalgearsolidV #metalgearsolid #metalgearsolid5 #snake Evenomsnake #bigboss

Tro det eller ei, men i dag fyller min lille blogg faktisk fem år!
Ganske sprøtt å tenke på at det er så lenge siden jeg startet.
Den aller første artikkelen jeg skrev var om Ico/Shadow of the Colossus samlingen til PS3, den er jo gammel nå den eller ihvertfall føles det litt slik 😛
5274 innlegg har det faktisk blitt, om alt mulig av spillrelaterte saker og litt annet også da 😉

Litt rart at Nintendo 3DS var ikke engang kommet ut da jeg startet bloggen og i løpet av bloggens fem første leveår har jo både Wii U, PS4 og Xbox One kommet ut også. Wii U gikk fra en håpefull lansering til å bli den dårligst selgende konsoll så langt. Triste greier.
Sony kom seg virkelig ovenpå igjen med PS4 og ligger nå desidert på toppen av konsollmarkedet igjen. Hadde de bare kunnet se til å fikse den elendige kvaliteten på kontrollerne sine.

De dårlige kontrollerne har faktisk fått meg til å la være å kjøpe spill på PS4 med mindre de bare finnes der, trist men det er sånn det er blitt.
Xbox One startet jo med et gedigent magaplask med alle sine kundefiendtlige målsetninger ov always online og ikke støtte for brukte spill. De snudde totalt på flisa, men det henger fortsatt mye negativitet mot dem fra fiaskoen i starten og de falt fra å være lederen på markedet med 360 til nå å være en andreplas godt under Sony.

Det er egentlig som om alle konsollutviklerne har byttet plass fra forrige generasjon. Nintendo som var desidert størst med antall solgte konsoller med Wii er nå nederst, Sony som slet ganske de første årene med PS3 er nå størst og MS som var øverst er nå der Sony var sist.

Og hvem hadde vel trodd at vi skulle få en oppfølger til Star Wars Return of the Jedi for fem år siden?
Det har også skjedd i løpet av disse årene, Star Wars Episode 7 The Force Awakens er på vei og kommer jo snart ut nå 🙂

Bare litt morsomt å tenke litt på noe av det som har skjedd i løpet av alle disse årene. Det er litt rart med det, fem år virker både lenge og ikke særlig lenge på samme tid liksom.
Spill er ihvertfall en virkelig morsom hobby å ha, det er absolutt alltid noe nytt spennende å se fram til, alltid. Ofte lever ikke de spillene en venter på opp til det en håper, men det stopper meg aldri fra å fortsette å se fram til nye spill 🙂

Så here’s to you my blog, happy fifth birthday.
We’re not done yet! 😉

Bilder: Photoshop, Google og Comingsoon
#spill #gaming #blog #nintendo #wiiu #sony #ps4 #xboxone #microsoft #xboxone

Jeg har nå fått spillt litt på Dropsy, pek og klikk eventyrspillet som kom ut til PC i forrige uke.
En spiller som den runde noe skumle klovnen Dorpsy hvor sirkus på mystisk vis gikk opp i flammer. Dropsy bor nå i ruinene av sirkuset og alt han vil er å spre glede til de rundt seg by giving ghrem hugs.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg var litt spent på dette spillet, men det falt bare ikke helt i smak.
Visuelt sett er det flott med en fargerik stil, flotte store detaljerte og velanimerte karakterer.
Musikken var ikke spesielt god og ble egentlig bare irriterende etter en liten stund.
Spillet har en spesiell creepy stemning over seg som jo kan være både et + og et +. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om akkurat det.
Det føles litt deppressivt egentlig.

Spillets største problem er at det har en gimmick.
Det er nemmelig ikke noe tekst i spillet overhodet. Og det er ikke stemmeskuespill heller slik at alt som kommuniseres i spillet er via karakterers animasjoner eller tegn i snakkebobler som på bildet over her.
Dette fungerte ikke særlig bra syenes jeg.

Jeg følte meg distansert fra det hele som spiller, som om en står langt unna noen som snakker og ikke får med seg mer enn 10%.
Som om det er mye som finner sted i spillet, men en kommer bare ikke innpå det. Som å prøve å tyde en film med lyden skrud av, bare med mindre uttryksfulle skuespillere.

Det er godt mulig dette er hensikten fra spillutviklerne. Kanskje Dropsy rett og slet ikke skjønner hva folk snakker om og kanskje han ikke kan lese? Men resultatet blir ihvertfall at jeg ikke føler meg særlig engasjert av hva som skjer i spillet.
Spillets verden er også veldiog åpen og det er mange steder å gå helt fra spillets start noe som også gjør det tungvint å løse puzzles siden en jo har hele spillets verden som elementer i puzzlene til ehver tid.

Det er synd at Dropsy ikke fungerte bedre, for som sagt spillet er flott visuelt og det virker polert.
Det er mulig om hele konseptet kunne fungert litt bedre hadde spillet vært litt muntrere, den spesielle litt ukomfortable stemningen gjør liksom spillets verden litt mindre interessant å utforske.

Jeg skal ikke si at jeg har gitt opp spillet helt, det er jo alltids en sjangse for at det faller mer i smak, men dette er ihvertfall det jeg sitter igjen med av inntrykk nå.
Har du spillt Dropsy?

Trailer: