Jeg så filmen A Monster Calls i går, I enjoyed it!
Da jeg først hørte om filmen trodde jeg at dette var en slags barnefilm, men det er ikke tilfellet. Filmen kan nok sees av eldre barn, men dette er ikke snakk om noe happy go lucky greier langt ifra.
Vagt om handlingen:
12 år gamle Connor O’Malley har det ikke så greit.
Han plages av bøller på skolen og moren hans er alvorlig syk.
En natt blir han oppsøkt av en stor trelignende kjempe som forteller at han har kommet for å fortelle Connor tre historier. Etter disse må Connor fortelle sin egen historie.
Jeg likte denne filmen, den omhandler et veldig sårt tema på en måte som føles ekte selv om den også bnenytter seg av noen fantastiske elementer.
På tross av disse fantastiske elementene har filmen en nærhet, en ekthet en nesten ikke skulle tro den ville klare å ha.
Det var en scene jeg nesten ikke klarte å se videre, den hvor Connor har gjort noe han ikke burde og han bare venter på at noen skal funne ut av det. Jeg skjønnte akkurat hvordan han hadde det (ikke at jeg har gjort noe lignende, men filmen gjorde en fortreffelig jobb med å få meg som seer inn i den rette stemmningen).
Historiene til kjempen er fremstilt som fantastiske animerte sekvenser som benytter seg av praktfulle fantasirike og fargerike visuelle utrykk. De gjorde virkelig inntrykk på meg, de føles virkelig originale og ikke noe en føler en har sett før.
Virkelig gode skuespillerprestasjoner over hele fjøla, dog Sigourney Weaver kunne nok spart seg den ikke helt overbevisende britiske aksenten. Liam Neeson er veldig god som stemmen til kjempen og Felicity Jones likeså som guttens mor.
Lewis MacDougall gjør også en kjempejobb som Connor.
A Monster Calls er også temmelig trist til tider, men uten at den føles super depressiv ala The Road som bare var mega mørk og håpløshet at all times.
Alt i alt en god film dette her synes jeg, synd den visstnok gikk temmelig dårlig på kino.
Har du sett A Monster Calls?
Bilder: Google
#film #synsing #inntrykk #amonstercalls
