Da har jeg fullført Metal Gear Solid V: The Phantom Pain.
And it was awesome!
Det aller beste med spillet er selve gameplayet, altså når en faktisk spiller.
Og til forskjell fra andre Metal Gear Solid spill så spiller en faktisk spillet mesteparten av tiden.
Spillet er i hovedsake et tredjepersons action snikespill satt til en åpen hverden hvor en
utfører bøttevis med oppdrag som infiltrer en fiendebase og redd fanger, finn en blueprint, spreng miner, fang ville dyr, fang fiendetropper og mye mye mer. En må ikke snike dog, en kan også gå ambo og bare skyte i vei om en har lyst, det er opp til deg som spiller.
Mellom oppdragene har spillet også en litt strategisk del hvor en bygger opp sin egen base, forsker på og konstruerer nytt utstyr, våpen og hjelpemidler. Disse krever personell og resursser som en kan finne ute på oppdrag.
Det som gjør det så morsomt er at spillets verden er så dynamisk og uscriptet. Alt mulig kan skje. F.eks en gang kom en fiendepatrulje kjørende i en truck. De stoppet og gikk ut av trucken og så seg litt om. Idet de skulle til å gå inn i bilen gijen skjøt jeg den ene med en bedeøvelsespil slik at han sovnet og ikke kom seg inn i bilen.
Den andre av vaktene fikk ikke med seg dette og startet bilen og kjørte videre.
Da tenkte jeg at “ai’en i spillet er ikke god nok til at han skjønte at den andre vaktien ble borte” Men joda, etter å ha kjørt et par meter snudde han bilen og kjørte tilbake og fant den andre vakten. Det spesielle med den situasjonen er at dette er ikke noe som er scriptet (altså det er noe som skjer hver gang en spiller på akkurat samme måten ala 90% av uncharted spillene)
Dette var en situasjon som bare oppstå der og da fordi jeg gjorde akkurat det jeg gjorde og de vaktene reagerte akkurat slik de gjorde akkurat i den spesielle situasjonen.
En kan overhøre mange morsomme samtaler mellom fiendene i spillet 😀
Det er et nytt eventyr hver gang en drar ut på oppdrag. En vet aldri hvilke situasjoner som kan oppstå. Og det gjør det bare kjmpemorsomt å spille. Spillet tjener også gått på at det ikke er inspirert av alle de andre open world spillene på markedet. Til forskjell fra f.eks Mad Max er det ikek slik at en med en gang ser hvor spillet har tatt forskjellige elementer fra. Det er ingen radiotårn å klatre opp her nei.
Ikke har det Batman combat eller Asscreed klatring heller. Spillet føles veldig unikt. Det er seg selv, ikke enda ett open world spill.
En har også hundrevis av våpen, hjelpemidler og annet utstyr å leke seg med.
F.eks kan en gjenne seg i en utedo, om en så spiller av en musikk kasett med toalettlyder når en vakt kommer for å undersøke kan det være han ikke gidder å sjekke doen 😀
Spillet er fryktelig polert på alle områder. Aniamsjonen er virkelig god. Det visuelle likeså. Alt er veldig detaljert, gress og busker beveger seg når en går over dem, trær svaier i vinden av helikoptrene. Lyset i spillet er også kjemeflott, den effekten som oppstår når en går fra innsiden av en bygning til ut er virkelig gjennomført, en blir liksom nesten blendet av lyset i et sekund eller noe som på ordentlig når en går ut til en lys dag etter å ha vært inen i et mørkt rom.
Eksempel på de små flotte detaljene i spillet, det at hunden står opp og ser inn vinduet når en dirker opp låsen. Ikke noe en ser i så mange andre spill.
Omgivelsene ser virkelig annerledes ut avhengig av når på døgnet er er der. Enten der er ved soloppgang, eller midt på en solfylt dag med blå himmel, ute i striregnet eller midt i en tett sandstorm.
I’m the best driver in the world!
Skytingen i spiller er også veldig god, med gode lydeffekter og god trykk i seg, det er også hundervis av forskjellige våpen hvorav hvert eneste ett kan customizeres ned til minste detalj. En kan skifte ut silencer, sikte, magasin you name it. De har virkelig gått dypt i de aller fleste områder i dette spillet. Det er så mange morsomme detaljer utviklerne har lagt ved i hver krik og krok i spillet.
Stemmeskuespillet i spillet var jevnt over ganske bra synes jeg. Kiefer Sutherland gjorde en god jobb de få gangene han snakket.
Robin Atkin Downes (Miller) gjorde stort sett en god jobb, bortsett fra når Milelr skulle fremstå mistenksom eller sint, da hørtes han litt vel cartoony evil ut, det passet liksom ikke helt inn.
Troy Baker (Ocelot) gjorde en flott job rent acting wise, men hans stemme var for lik Millers slik at det fote var vrient å høre hvem av dem som faktisk snakket. I tidligere trailere var Ocelots stemme mer raspy, men det virker som de gikk bort fra det og spillte inn en mer vnalig versjon på nytt for some reason.
Storyen i spillet var tja, litt variabel?
Den begynte spennende og til tider var den fortsatt det, det var jo spennende å se hva som skjedde videre.
Men det var en del ting som ikke fungerte så bra de hadde kunnet gjøre.
De gjorde ingenting overhodet med Ocelot, han bare var der liksom. Og Miller, som jeg trodde skulle bli the ultimate bad guy siden han var sånn merkelig super pissed off ved flere tidspunkt i storyen, nei de gjorde ingen ting med ham heller.
Den beste karakteren storymessig var Quiet, hun hadde faktisk en litt rørende historie.
Quiet
Snake selv var altfor mye en pushover. Han ble bare fortalt hva han skulle gjøre av alle, tok så godt som aldri initiativet til noe overhodet.
Når folk han tilsynelatende brydde seg om ble torturert og plaget så bare stod han der uten å gjøre noe som helst.
Det er bare så merkelig for en leder å liksom nesten aldri ta en eneste beslutning selv. Og det at han knapt snakker overhodet i filmsekvensene er også bare merkelig. det passer liksom ikke inn når alle rundt han snakker og har en samtale og han bare står der helt stum og ser på.
Og den retnignen de valgte å ta Huey i var bare merkelig, jeg fikk ikke det inntrykket av ham i Peace Walker overhodet.
Jeg hadde håpet dette spillet ville vise oss hvordan Big Boss ble til den personen han var i de første Metal Gear spillene, men nope. Vi fikk egentlig knapt vite noe mer om Big Boss i dette spillet.
Mange er visst skuffet over at en tråd i storyen som har med Eli å gjøre ikke ble næstet opp, men det brudde meg fint lite. Hans karakter ble for fan servicey for meg. Han var bare en whiney asshole gjennom hele spillet.
I bunn og grunn var det ganske lite av historien som egentlig fortalte oss noe mer om Metal Gear universet.
Slutten på storyen var tilfredstillende, på en måte. Altså jeg håpet spillet hadde en stor twist eller avsløring å komme med og det hadde det.
Den var spennende å se, men den viste seg å være litt hmm, unødvendig?
Hadde jeg visst om den avsløringen i starten av spillet tror jeg det hade ødelagt litt, men siden den kom i slutten var det litt lettere å akseptere.
I’m jsut gonan sit here and not say a word
Den flotte sangen “Sins of the Father” ble også helt wasted i spillet.
En hører litt av den når en røyker på The Phantm Cigar og det var ganske kult.
Men når spillet spliier hele sangen i en sekvens føles det bare slapt og malplassert. Nesten som om de tenkte at “Oisann, vi må jo bruke den sangen et sted i spillet, okei bare sleng den på her”.
Men på tross av en story som ikke var alt den kunne vært så var spillet kjempebra. Det skinner virkelig i gameplayet.
Jeg har spillt det i 80 timer nå og fremdeles har jeg en gode del igjen å gjøre av småooppdrag selv om storydelene av spillet er ferdig. Og jeg har faktisk lyst til å fortsette å spille også. Ikke verst etter 80 timer det.
Anbefales virkelig!
Metal Gear Solid V: The Phantom Pain gets a big thumbs up!
Har du spillt spillet? Hva synes du?
Bilder: Min PC
#spill #gaming #blog #stealth #action #openworld #kojima #konami #mgs #metalgear #mgsV #mgs5 #metalgearsolidV #metalgearsolid #metalgearsolid5 #snake Evenomsnake #bigboss
