Da har jeg kommet meg igjennom de første oppdragene på DmC: Devil may cry og førstrinntrykket er postivit.
Godt kampsystem med en god mengde komboer og skills som gjør at en har mange muligheter i kamp.
Gode lydeffekter og tilfredstillende å slåss. Dog var det enkelte ganger lydeffektene var noe lave, men for det meste er de gode.
Storyen virker og mer grounded enn supercheesy greiene fra de forrige spillene i serien, men det er kanskje litt mye av den. Så langt hat det vært bra mye story mellom spillingen, men kan jo være det bare er slik i starten.

Det merkes at utviklerne har tatt inspirasjon fra det glimrende Bayonetta i f.eks treningsmodusen og special dodge knepet. Men også i selve det visuelle virker til tider litt Bayo inspirert.

Dante har tre våpen og to hjelpemiddler tilgjengelig tikl enhver tid og det kan derfor bli en del knapper å holde styr på i kampene, hold inne den og trykk på denne for åslå med det våpnet, hold inne denne og denne for å gjøre et spesial dodge etc, men dette setter seg nok i fingrene etterhvert.
Det er en del hemmeligheter å fi nne på hver bane som gjør det morsopmt å ta seg litt tid til å utforkse kriker og kroker.
Hemmelige oppdrag kan en også finne.
I kamp blir enm konstant vurdert i hva en gjør og får poeng og karakterer avhengig av ens prestasjon, morsomt dette. Gjør at en liksom prøver å variere stilen sin og få mer poeng.
Etter hvert oppdrag får en også karakterer og poeng som gir spillet litt gjenspillingsverdi da en kanskje vil prøve å forbedre resultatet sitt og finne alle hemmeligheter på oppdragene.
Alt i alt er mitt inntrykk ganske positivt så langt.

Må si alt dette hatet mot dette spillet på nettet er bare patetisk, gamle Dante var jo så unlikeable som det går an å få bli. Og selve spillene falt aldri i smak for meg heller, dette spillet er det beste dmc spillet by far.
Dette nye spillet gjør faktisk narr av gamle Dante på et tidspunkt, morsomme greier 😀

Bilder: Capcom